Når vi vokser opp, lærer vi viktigheten av å dele, rektor for det er inngravert i hjernen vår. Til tross for at jeg er betinget av å dele fra de tidligste formative årene i livene våre, må jeg innrømme at jeg som voksen vanligvis føler meg som den dårlige ungen i klassen som nekter å samarbeide. Det er ikke det at jeg hater å dele, faktisk, jeg elsker å dele mange ting i livet mitt. Når det gjelder posene mine, kan jeg imidlertid ikke komme om bord med å låne samlingen min til og med mine kjæreste venner og familie.

[sc_ic_ad1]
Til tross for at jeg stoler på (det meste av) vennene mine og familien, kan jeg ikke komme om bord med å låne ut de fantastiske posene mine til noen, selv i en kort periode. Selv om dette kan se egoistisk ut fra utsiden, har jeg mine egne personlige grunner til å sette denne grensen. Som en ivrig bagelsker og samler tar jeg spesiell vare på posene mine og gjør alt som er i min kontroll for å bevare tilstanden. Jeg har aldri lagt posene mine på gulvet og er alltid spesielt oppmerksom på vesken min når jeg er ute og går. Det siste jeg vil ønske er at en venn eller familiemedlem ved et uhell kan skade en av posene mine og skape en grunn til at jeg er motvillig over det.

Jeg jobber veldig hardt for å kunne ha min samling av poser, og hver gang jeg kjøper en pose, vet jeg at jeg tar beslutningen om å eie noe som er astronomisk priset (Designer Bag -problemer, ikke sant?). Bare fordi jeg er villig til å slippe firefigurer på en pose, betyr ikke det at jeg forventer at menneskene i livet mitt skal bruke samme mengde, noe som er en annen grunn til at jeg ikke liker å dele fra samlingen min. Hvis en pose noen gang ble skadet av en annen person, ville jeg forvente at den varen skal byttes ut, og jeg vil bare ikke komme inn på det territoriet med mine kjære. Jeg ville bare føle meg for ukomfortabel med å be om en erstatning, noe som er grunn nok til ikke å låne ut en pose.

Hva med deg? Deler du posene dine, eller har du en streng lov om ikke-lån som jeg gjør?