delen av min fremdeles forventer å se Raf Simons arbeid vises når jeg klikker på en lenke for å ta meg til en ny Dior -samling. Simons var bare på Dior i noen år, men tiden hans der etterlot et tilsynelatende uutslettelig inntrykk av hva Dior er på hjernen min, og jeg har vanskelig for å riste det når det er på tide å se Maria Grazia Chiuris arbeid. Jeg tror det er fordi de to er så forskjellige; Simons Dior -jenter så alltid ut klare for et hagebryllup 15 år i fremtiden, mens jenta til Chiuris ser ut som om de kan gå til en virkelig elegant, uformell lunsj. (Som ikke er å si at det ikke var nok av festkjoler i samlingen; det var.)

Denne sesongen med Dior -vesker var nøyaktig i tråd med det Chiuri har bygget i løpet av hennes periode: kompakte skuldervesker med logo -maskinvare, i tillegg til noe fornuftig bruk av Diors logo Jacquard -stoff som jeg fremdeles håper å se enda mer av i fremtidige sesonger . Det var også noen festposer på delikate, juvelerte kjeder som minnet meg mest om Chiuris funksjonstid på Valentino, men i det store og hele er dette en Dior som er mindre åpenlyst og tradisjonelt feminin. Det er like moderne som Raf Simons, men på en desidert annen måte.

[Bilder via Vogue Runway]