I en kritikkklasse som jeg tok på college (ja, journalistikkinstitusjon inkluderer retning om å være effektiv dømmende), ble vi lært at den aller beste metoden for å evaluere noe er å velge hva de kreative målene til personen som produserte det var, samt evaluere nøyaktig hvor godt disse målene ble oppfylt. På den måten tar den personlige smaken av filmkritikeren en baksete til den objektive suksessen til personen som produserte verket, så vel som jeg skal prøve å gjøre nettopp det mens jeg komponerer om Herve Leger høst 2011.

Utsiktene til å gjennomgå en samling bandasjekjoler var litt forvirrende allerede før samlingen debuterte tidligere i dag, siden det er litt som å prøve å etablere familiemedlemmeren til mors mammas Thanksgiving Tyrkia – du forsto hva som kom, du forsto hva det var Å komme til å smake som i tillegg til å få noe annet ville ha kollapset ditt verdensbilde helt slik du forstår det. Herve Leger betyr bandasjekjoler, enten du liker det eller ikke.

Og bandasjekjoler var nettopp det vi fikk, i forskjellige lengder så vel som nøytrale farger, noen dekket med maskinvare så vel som andre ganske nakne. Samlingen føltes ikke ny, men det føltes som om hvilken type plagg som gode tilbud av kvinner vil ha på seg når de vil ut om natten i tillegg til å se varm ut. Kveldkjolene spesielt var et uforutsett høydepunkt; Ideelt sett vil merkevaren sjekke ut flere sjanser i den silhuetten i fremtiden.

Bilder via New York Times.